TL;DR
Realavkastning innen krypto er en måling som sammenligner et prosjekts tilbudte avkastning med inntektene. Dersom gevinsten for staking er større enn den angitte renten reelt sett, er utstedelsen utvannende. Dette betyr at avkastningen ikke er bærekraftig, ikke «reell». Realavkastning er ikke nødvendigvis bedre enn utvanningsutstedelse, som ofte brukes til markedsføringsformål. Men denne indikatoren kan være et nyttig verktøy for å måle et prosjekts prognoser for langsiktig avkastning.
Innledning
De betydelige APY-ene som ofte blir tilbudt innen desentralisert finans (DeFi), er spennende for mange investorer. Men hvis du noen gang har kommet over 100 % eller til og med 1000 % avkastning på en stakingmulighet, er det lurt å sette spørsmålstegn ved om det er for godt til å være sant. En populær metode for å evaluere tilbudt avkastning er å beregne et prosjekts realavkastning. Denne enkle, raske og relativt effektive beregningen kan hjelpe deg med å kort vurdere om et prosjekts løfter er gjennomførbare og anslå hvor «reell» avkastningen faktisk er.
Hva er avkastningsfarming i DeFi?
Avkastningsfarming lar brukerne tjene kryptovaluta-belønninger for å låse aktiva i avkastningsbærende pooler. Det finnes ulike muligheter for avkastningsfarming, inkludert likviditetspooler, integrert nettverks-staking og utlånsprotokoller. Felles for alle er at de genererer avkastning til brukeren i bytte mot å sette brukerens penger i arbeid. Det er vanlig at avkastningsfarmere bruker protokoller som øker avkastningen, kjent som avkastningsoptimalisering. Avkastningsfarmere flytter også rundt på pengene sine, på jakt etter den beste avkastningen markedet har å by på.
Etter hvert som DeFi ble mer populært, begynte mange protokoller å tilby høyere belønninger som insentiver for stakerne. Men dette resulterte ofte i unaturlig høye og uholdbare APY-er, noen til og med over 1000 %. Når disse APY-ene falt som et resultat av at prosjektets hovedkasse ble tappet, stupte ofte tokenprisene, ettersom brukerne skyndte seg å selge unna farmingtokenet. Det viste seg at etterspørselen etter slike tokener ble støttet av utstedelse snarere enn av nytten.
Når det finnes så mange høye APY-er i DeFi-området, hvordan estimerer man realverdien av prosjekter og deres rentegenererende potensial? Ett alternativ er å se på et prosjekts realavkastning i krypto.
Reell og bærekraftig avkastning kontra utvanningsutstedelse
Når vi beskriver avkastning som «reell», snakker vi om bærekraften. Hvis prosjektets inntekter dekker mengden tokener som blir distribuert til stakere, tappes ikke egne midler. Teoretisk sett kan prosjektet opprettholde den samme APY-en i reelle termer på ubestemt tid hvis inntektene forblir de samme.
Men det er også vanlig å se utvanningsutstedelse – et scenario der et prosjekt distribuerer APY på en måte som er uholdbar i det lange løp, oftest ved å tappe hovedkassen. Skulle ikke prosjektets inntekter øke, blir det umulig å opprettholde samme nivå på APY. Slik APY distribueres ofte i prosjektets integrerte token, ettersom en stor forsyning er lett tilgjengelig.
Stakere kan også drive farming av disse tokenene og selge dem på det åpne markedet, og dermed reduseres prisen. Dette kan føre til en ond sirkel der flere integrerte tokener må gis ut for å tilby den samme APY, noe som tømmer hovedkassen enda raskere.
Legg merke til at selv om «realavkastning» fortrinnsvis gis ut i blue-chip-tokener, kan et prosjekt som distribuerer det integrerte tokenet, også gjøre det på en bærekraftig måte.
Hva er realavkastning i krypto som måling?
Målingen for realavkastning i krypto er en rask måte å evaluere et prosjekts tilbudte avkastning i forhold til inntektene. På denne måten kan du se hvor mye av prosjektets belønninger som er utvannende, eller som hovedsakelig støttes av tokenutstedelse istedenfor finansiert av inntekter. La oss se på et lite eksempel.
I løpet av en måned har prosjekt X distribuert 10 000 tokener til en gjennomsnittspris på 100 kr, noe som setter den totale utstedelsesverdien til 1 000 000 kr. I samme periode har prosjektet hatt 500 000 kr i inntekter. Med bare 500 000 kr i inntekt, men 1 000 000 kr utbetalt i utstedelse, er det et reelt underskudd på 500 000 kr. Derfor er det klart at APY som tilbys, er helt avhengig av utvanningsutstedelse istedenfor reell vekst. Dette enkle eksemplet tar ikke hensyn til driftsutgifter, men det er likevel et fornuftig grovt estimat å bruke når man skal evaluere avkastning.
Du har kanskje lagt merke til at realavkastning som konsept ligner ganske mye på utbytte i aksjemarkedet. Et selskap som betaler ut utbytte til aksjonærer som ikke støttes av tilsvarende inntekter, ville åpenbart være lite bærekraftig. For blokkjedeprosjekter kommer inntektene hovedsakelig fra gebyrer fra en tjeneste som tilbys. I tilfellet med en automatisert markedspleier (AMM) kan dette være et transaksjonsgebyr i en likviditetspool, mens en avkastningsoptimerer kan dele ytelsesgebyret med holderne av styringstokenet.
Hvordan sikre at DeFi-avkastningen er reell?
Først må du finne et anerkjent prosjekt som tilbyr en pålitelig og benyttet tjeneste. Dette gir deg det beste utgangspunktet for å få bærekraftig avkastning. Ta deretter en titt på prosjektets avkastningspotensial og nøyaktig hvordan du deltar. Du må kanskje tilby likviditet til en protokoll eller foreta staking av styringstokenet i en pool. Låsing av integrerte tokener er også en vanlig mekanisme.
Mange som ønsker avkastning, vil ha utbetalingen av avkastningen i bluechip-tokener fordi slike aktiva oppfattes å ha lavere volatilitet. Når du har funnet et prosjekt og forstått mekanismen, husk å sjekke prosjektets realavkastning ved å bruke formelen ovenfor. La oss ta en titt på en avkastningsmodell som har realavkastning bakt inn i tokenomien – samt hvordan du sjekker det med målingen.
En protokoll for automatisert markedspleier tilbyr avkastning på to måter. Første til holderne av styringstokenet, ABC, og så til holdere av XYZ, likviditetstilbydertokenet. Det er designet slik at ti prosent av plattforminntektene går til hovedkassen, og resten deles 50/50 mellom holderne av de to tokenene i de respektive belønningspoolene og utbetales i BNB.
Ifølge beregningene har prosjektet 2 000 000 kr i månedlige inntekter. I henhold til prosjektets tokenomi blir 900 000 kr av BNB distribuert til stakere i ABC-belønningspoolen og 900 000 kr til stakere i XYZ-belønningspoolen. Vi kan beregne realavkastningen slik:
2 000 000 kr – (900 000 kr x 2) = 200 000 kr
Beregningen viser at det er et overskudd på 200 000 kr, og at avkastningsmodellen er bærekraftig. Tokenomimodellen for avkastningsdistribusjon garanterer at utstedelsen aldri blir høyere enn inntektene. Valg av DeFi-prosjekt med en bærekraftig distribusjonsmodell er flott for å finne realavkastning uten å måtte jobbe med tallene selv.
Blir DeFi bedre av å benytte realavkastning?
Kort sagt: ikke nødvendigvis. Utstedelse har tidligere fungert godt for noen prosjekter for å få flere brukere. Vanligvis reduserer disse prosjektene gradvis utstedelsene og går over til mer bærekraftige modeller. Det blir feil å si at det å strebe etter realavkastning objektivt sett er bedre, og at det er helt uholdbart å benytte utstedelser. Men i det lange løp er det bare plass til DeFi-prosjektenes inntektsgenererende modeller med reelle bruksområder.
Avsluttende tanker
Med erfaringer fra tidligere DeFi-sykluser er det bra for bransjen at flere protokoller implementerer funksjoner som driver frem innføring og bærekraftig inntektsgenerering. Når det gjelder utstedelse, er budskapet også klart: brukerne bør sette seg inn i hvordan det fungerer, og hvilken rolle det har i å utvide prosjekters brukerbase og potensielt oppnå bærekraft.