Alle økonomier opplever en viss inflasjon, som oppstår når gjennomsnittsprisen på varer øker, ettersom kjøpekraften til valutaen synker. Vanligvis samarbeider myndigheter og finansinstitusjoner om å sørge for at inflasjonen skjer jevnt og gradvis. Men det har skjedd mange ganger i historien at inflasjonsratene har akselerert i en så vanvittig grad at det førte til at den reelle verdien av landets valuta ble redusert i alarmerende proporsjoner. Denne raske inflasjonsraten er det vi kaller hyperinflasjon.
I boka «The Monetary Dynamics of Hyperinflation» (Den monetære dynamikken ved hyperinflasjon) uttaler økonomen Philip Cagan at perioder med hyperinflasjon begynner når prisen på varer og tjenester øker med mer enn 50 % på én måned. For eksempel: Hvis prisen på en sekk med ris øker fra 100 kr til 150 kr på mindre enn 30 dager, og fra 150 kr til 225 kr innen slutten av den påfølgende måneden, snakker vi om hyperinflasjon. Og hvis denne trenden fortsetter, kan prisen for sekken med ris stige til 1140 kr på seks måneder, og til over 10 000 kr på ett år.
Det er sjelden at hyperinflasjonen holder seg statisk på 50 %. I de fleste tilfeller akselererer prisene så raskt at prisen på ulike varer og tjenester kan øke dramatisk i løpet av én dag eller i løpet av få timer. Konsekvensen av stigende priser er at forbrukernes tillit avtar, og verdien av landets valuta synker. Til slutt forårsaker hyperinflasjon en ringvirkning som fører til at bedrifter må legge ned, til økte arbeidsledighetstall og til reduserte skatteinntekter. Kjente episoder med hyperinflasjon har vi i Tyskland, Venezuela og Zimbabwe, men mange andre land har også opplevd lignende kriser, deriblant Ungarn, Jugoslavia, Hellas og mange flere.
Hyperinflasjon i Tyskland
Et av de mest kjente eksemplene på hyperinflasjon skjedde i Weimarrepublikken i Tyskland etter første verdenskrig. Tyskland hadde lånt enorme mengder penger for å finansiere krigen, og de hadde full tro på at de ville vinne krigen og bruke krigsskadeerstatning fra de allierte for å betale tilbake gjelden. Tyskland ikke bare tapte krigen, men de ble pålagt å betale milliarder av dollar i krigsskadeerstatning.
I debatten om årsakene til Tysklands hyperinflasjon er de vanligst nevnte årsakene suspensjonen av gullstandarden, krigserstatningene og hensynsløs utstedelse av papirpenger. Beslutningen om å suspendere gullstandarden i begynnelsen av krigen gjorde at mengden penger i omløp ikke sto i forhold til verdien av gull som landet eide. Dette kontroversielle skrittet førte til devalueringen av den tyske valutaen, noe som tvang de allierte til å kreve at krigsskadeerstatningen ble betalt i en annen valuta enn den tyske mark. Tyskland svarte med å trykke enorme mengder penger for å kjøpe utenlandsk valuta, noe som fikk verdien av tysk mark til å svekke seg enda mer.
Til tider økte inflasjonsratene i en hastighet på mer enn 20 % per dag. Tysk valuta ble så verdiløs at noen innbyggere brente papirpengene for å holde husene varme, ettersom dette var billigere enn å kjøpe ved.
Hyperinflasjon i Venezuela
Takket være store oljereserver hadde Venezuela en sunn økonomi på 1900-tallet, men oljeoverskuddet på 1980-tallet etterfulgt av økonomisk vanstyre og korrupsjon på begynnelsen av 2000-tallet første til en stor sosioøkonomisk og politisk krise. Krisen startet i 2010 og er nå blant de verste i menneskehetens historie.
Inflasjonsratene i Venezuela økte raskt og steg fra en årlig rate på 69 % i 2014 til 181 % i 2015. Perioden med hyperinflasjon startet i 2016 med 800 % inflasjon ved slutten av året, etterfulgt av 4000 % i 2017 og over 2 600 000 % tidlig i 2019.
I 2018 kunngjorde president Nicolás Maduro at en ny valuta (suveren bolivar) skulle utstedes for å bekjempe hyperinflasjonen, og erstatte den eksisterende bolivar med en kurs på 1/100 000. Dermed ble 100 000 bolivar 1 suveren bolivar. Men effekten av en slik tilnærming er ganske tvilsom. Økonomen Steve Hanke uttalte at det å kutte nuller er «en kosmetisk greie» og «betyr ingenting med mindre man endrer finanspolitikk».
Hyperinflasjon i Zimbabwe
Etter at landet ble uavhengig i 1980, var Zimbabwes økonomi ganske stabil i de første årene. Men så satte regjeringen med president Robert Mugabe i spissen i gang et program i 1991 som ble kalt ESAP (Economic Structural Adjustment Programme / økonomisk strukturtilpasningsprogram) som anses som en viktig årsak til Zimbabwes økonomiske kollaps. Sammen med ESAP resulterte landreformer som ble utført av myndighetene, i et dramatisk fall i matproduksjonen, som igjen førte til en stor økonomisk og sosial krise.
Zimbabwe-dollaren (ZWN) begynte å bli ustabil på slutten av 1990-tallet, og episoder med hyperinflasjon begynte på begynnelsen av 2000-tallet. Årlig inflasjonsrate var på 624 % i 2004, 1730 % i 2006 og 231 150 888 % i juli 2008. På grunn av mangel på data fra landets sentralbank er kursene etter juli basert på teoretiske estimater.
Ifølge professor Steve H. Hankes beregninger nådde Zimbabwes hyperinflasjon en topp i november 2008 med en årlig rate på 89,7 sekstillioner prosent, som tilsvarer 79,6 milliarder prosent i måneden, eller 98 % om dagen.
Zimbabwe var det første landet som opplevde hyperinflasjon i det 21. århundre, og registrerte den nest verste inflasjonsepisoden i historien (etter Ungarn). I 2008 ble ZWN offisielt forlatt, og utenlandsk valuta ble tatt i bruk som lovlig betalingsmiddel.
Bruken av kryptovaluta
Ettersom Bitcoin og andre kryptovalutaer ikke er basert på sentraliserte systemer, kan ikke verdien bestemmes av statlige eller finansielle institusjoner. Blokkjedeteknologien sikrer at utstedelsen av nye mynter følger en forhåndsdefinert tidsplan, og at hver enhet er unik og immun mot duplisering.
Dette er noen av grunnene til at kryptovalutaer blir stadig mer populære – spesielt i land som sliter med hyperinflasjon, som Venezuela. Noe lignende skjer i Zimbabwe, hvor digitale valutaer med peer-to-peer-betalinger har opplevd en dramatisk økning.
I noen land vurderer myndighetene seriøst mulighetene og risikoene knyttet til innføring av en statsstøttet kryptovaluta, som et potensielt alternativ til det tradisjonelle fiat-valutasystemet. Sveriges sentralbank er blant de første. Andre eksempler det er verdt å merke seg, inkluderer sentralbankene i Singapore, Canada, Kina og USA. Selv om mange sentralbanker eksperimenterer med blokkjeder, kommer ikke disse systemene nødvendigvis til å skape et nytt paradigme når det gjelder pengepolitikk, for kryptovalutaene deres kommer neppe til å få en begrenset eller fast forsyning som Bitcoin.
Avsluttende tanker
Selv om tilfeller av hyperinflasjon kan virke få og sjeldne, er det tydelig at en relativt kort periode med politisk eller sosial uro raskt kan føre til devaluering av tradisjonelle valutaer. Lavere etterspørsel etter et lands eneeksport kan også være en drivende årsak. Når valutaen devalueres, skyter prisene i været veldig raskt, og dette skaper til slutt en ond sirkel. Flere regjeringer har forsøkt å motvirke dette problemet ved å trykke mer penger, men denne taktikken alene har vist seg å være ubrukelig og bare ført til at den totale valutaverdien blir ytterligere redusert. Det er interessant å merke seg at når tilliten til tradisjonell valuta faller, har troen på kryptovaluta en tendens til å øke. Dette kan ha stor betydning for hvordan penger blir sett på og håndtert globalt i fremtiden.